Julefortellinger

Her finner du fortellinger som du kan kose deg med og som kan hjelpe til med å forkorte ventetiden.
Har du en fin julefortelling du ønsker og dele med våre lesere håper vi du tar deg tid til og fortelle oss om den.

Snekker Andersen og julenissen
Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru snekker Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipine. Han skulle nedi vedskjulet sitt for der hang det en julenissedrakt, og på ei kjelke lå det en stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro kjelken med julegavesekken ut på gardsplassen. Men så var det så glatt akkurat den kvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke.
Les mer…

Piken som Julenissen ikke kjente
En kald og guffen vinterkveld gikk en fattig dame alene gjennom byens gater. Hun var gravid og skulle snart føde. For hvert skritt hun tok kjente hun at barnet nærmet seg. Til slutt måtte hun sette seg ned bak noen søppelkasser. Litt etterpå kunne du ha hørt det lille barnet trekke pusten og skrike om du hadde vært der.
Men det var du nok ikke, for Maria ble født på selveste julaften. Du satt sikkert inne og ventet spent på at julenissen skulle komme. Mammaen til Maria pakket henne godt inn i skjerfet sitt for at hun ikke skulle fryse. Den fattige damen så på barnet sitt og smilte, så tok hun henne med seg til noen pappesker som hun bodde i for å hvile seg.
Les mer

Piken med svovelstikkene
Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Les mer…

Det er ikke alltid lett å være julenisse heller
Det var søndag, og mor tente det andre lyset i adventstaken.
Og nå er det kanskje på tide å skrive til julenissen, sa hun. – Skriv det dere ønsker dere. Nå kunne ikke veslesøster Siv eller mellombror Morten egentlig skrive. Det kunne bare storebror Svein, for han var begynt på skolen. Men både Morten og Siv kunne tegne det de ønsket seg. Julenissen ville nok forstå det.
Men husk, julenissen har dårlig råd i år, han også, sa mor. – Jeg tror ikke det er verdt å ønske seg særlig dyre ting, og ikke mange ting.

Les mer…

En gammeldags juleaften
Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent-tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit.
Les mer…

Grantreet
Ute i skogen stod der sånt et nydelig grantre; det hadde en god plass, sol kunne det få, luft var der nok av, og rundt om vokste mange større kamerater, både gran og furu; men det lille grantre var så ilter med å vokse. Det tenkte ikke på den varme sol og den friske luft, det brød seg ikke om bondebarna som gikk og småsnakket når de var ute for å samle jordbær eller bringebær. Titt kom de med en hel krukke full eller hadde jordbær trukket på strå, så satte de seg ved det lille tre og sa: «Nei, hvor nydelig det lille treet er!» Det ville treet slett ikke høre.
Les mer…